Attention

Om ADHD hos voksne Hopp til:

• Innledning
• Symptomer
• Diagnose
• Behandling
  • Ikke-farmakologiske tiltak
  • Farmakoterapi
• Referanser

Innledning

• ADHD (Attention-deficit/hyperactivity disorder) er en nevrokognitiv, utviklingsbetinget atferdsforstyrrelse der sentrale kjennetegn er uoppmerksomhet, hyperaktivitet og impulsivitet i tillegg til skader på eksekutivfunksjoner1,2
  • ADHD er antatt å berøre ca. 3,4 % (område 1,2–7,3 %) av voksne3
  • Diagnosen settes vanligvis hos barn og ungdommer grunnet problemer med læring, skoleprestasjoner og sosial atferd.4 Ny informasjon tyder imidlertid på at selv om symptomer og funksjonssvikt kan endres og reduseres med alderen, kan de vedvare inn i voksen alder for 50–65 % av pasienter med ADHD4,5,6
  • ADHD er generelt mer utbredt hos mannlige pasienter.7 Blant personer som innfrir symptomskriteriene for alle undergrupper av ADHD, oppfyller en signifikant større andel voksne kvinner (55 %) enn menn (49 %) kriteriene for uoppmerksomhets-undergruppen av ADHD (ADHD-I). I motsetning til dette hadde voksne menn med ADHD større sannsynlighet enn kvinner med ADHD for å oppfylle kriteriene for ADHD-kombinert underguppe (ADHD-C) (26 % menn vs 18 % kvinner)7
  • Det er antatt at ADHD er forårsaket av en kompleks interaksjon av flere genetiske8,9 og miljømessige faktorer (inkludert pre- og perinatale faktorer10,11 og vanskelige familiebetingede forhold12), som øker mottakelighet hos utsatte personer og fører til nevrobiologisk innvirkning på flere bestemte spesifikke hjerneområder.13 Forskjellige nevrotransmittersystemer, slik som det dopaminerge systemet, er implisert14

Tilbake til begynnelsen Symptomer

• Kriteriene i Diagnostic and Statistical Manual of Mental Disorders (DSM)-51 og retningslinjene i International Classification of Diseases (ICD)-102 beskriver symptomene på ADHD. Symptomene og symptomenes alvorlighetsgrad varierer mellom individer, selv om symptomene må være gjennomgripende, vedvarende, mistilpassede og ikke-konsistente med pasientens utviklingsstadium for å gi diagnose1
• ADHD kan virke nedsettende på en pasients akademiske, sosiale og mellommenneskelige funksjonsevne15 på grunn av redusert konsentrasjonsevne,16 nedsatte organisasjonsferdigheter,16 økt impulsivitet,17 redusert evne til å kontrollere følelseser,18 nedsatt arbeidsminne,19 motivasjon20,21 og motorisk kontroll20
• Hos voksne kan mulige negative følger omfatte lavere utdannelses- og yrkesmessig resultatoppnåelse, farlig kjøring, problemer med å utføre daglige gjøremål som å handle og organisere husarbeid, problemer med å få og beholde venner, i intime forhold (for eksempel overdreven uenighet) og med omsorg for barn17

Tilbake til begynnelsen Diagnose

• Diagnose bør stilles av psykiater eller lege som har erfaring med ADHD4 og baseres på en fullstendig pasienthistorikk og pasientevaluering i henhold til gjeldende DSM-kriterier eller ICD-retningslinjer. Diagnosen kan ikke stilles utelukkende på grunnlag av tilstedeværelse av et eller flere symptomer.1,2 Hos voksne er det nødvendig med tilstedeværelse av symptomer på ADHD fra barndommen av, og dette skal bekreftes retrospektivt (i henhold til pasientens sykejournal eller, hvis dette ikke er tilgjengelig, via egnede og strukturerte verktøy eller intervjuer).1,2
• Det finnes ingen enkelt diagnostisk test for ADHD. Adekvat diagnose krever at det anvendes medisinske og spesialiserte psykologiske, pedagogiske og sosiale verktøy og vurderinger4,22
  • Hos voksne skal en differensialdiagnose inkludere at ADHD skilles fra andre sykdommer med tilstedeværelse av uoppmerksomhet eller andre kognitive svekkelser4.

Tilbake til begynnelsen Behandling

• Behandlingen av ADHD skal fokuseres mot å bedre konsentrasjonsevnen og redusere hyperaktivitet/impulsivitet, med det mål å forbedre fokus, ytelse og tilknyttede atferdsmessige og sosiale problemer4
• Pasienter med ADHD trenger en allsidig, individuell, flermodal behandlingsstrategi.17,22 Behandling omfatter psykologiske, pedagogiske og sosiale intervensjoner, og kan omfatte farmakoterapi4,17,22

Tilbake til begynnelsen Referanser

• 1.American Psychiatric Association. Diagnostic and Statistical Manual of Mental Disorders. Fifth edition. Arlington, Virginia, USA. American Psychiatric Association; 2013, p59–66
• 2.World Health Organization. The ICD-10 classification of mental and behavioural disorders: clinical descriptions and diagnostic guidelines. World Health Organization, 1992
• 3.Fayyad et al. Br J Psychiatry 2007;190:402–409
• 4.European Medicines Agency (EMA). Guideline on the clinical investigation of medicinal products for the treatment of attention deficit hyperactivity disorder (ADHD) available at: http://www.ema.europa.eu/docs/en_GB/document_library/Scientific_guideline/2010/08/WC500095686.pdf, accessed February 2018
• 5.Faraone et al. Psychol Med 2006;36:159–165
• 6.Lara et al. Biol Psychiatry 2009;65:46–54
• 7.Willcutt. Neurotherapeutics 2012;9:490–499
• 8.Larsson et al. Psychol Med 2013;1–7
• 9.Lesch et al. J Neural Transm 2008;115:1573–1585
• 10.D’Onofrio et al. Arch Gen Psychiatry 2007;64:1296–1304
• 11.Thapar et al. Am J Psychiatry 2003;160:1985–1989
• 12.Biederman et al. Arch Gen Psychiatry 1995;52:464–470
• 13.Hart et al. JAMA Psychiatry 2013;70:185–198
• 14.Volkow et al. Arch Gen Psychiatry 2007;64:932–940
• 15.Biederman et al. J Clin Psychiatry 2006;67:524–540
• 16.Brod et al. Health Qual Life Outcomes 2012;10:47
• 17.National Institute for Health and Care Excellence (NICE). CG72 Attention deficit hyperactivity disorder (ADHD): full guideline available at: guidance.nice.org.uk/CG72/Guidance, accessed February 2018
• 18.Rapport et al. Neuropsychology 2002;16:102–110
• 19.Alderson et al. Neuropsychology 2013;27:287–302
• 20.Barkley. Psychol Bull 1997;121:65–94
• 21.Goodman. J Psychiatr Pract 2007;13:318–327
• 22.Taylor et al. Eur Child Adolesc Psychiatry 2004;13 Suppl 1:I7–30
• 23.Mao et al. Postgrad Med 2011;123:60–70

Tilbake til begynnelsen